etlivmedangst

Jeg stikker innom for å si at jeg har er bra nå. Jeg har fremdeles litt uro for at angsten skal komme, men ikke så mye at det gjør noe. Uansett så blir det mindre og mindre med tiden også. Jeg er så glad for at dette helvetet er over, og jeg har lært så utrolig mye om meg selv og om angst generelt. Jeg var livredd for at det ikke skulle bli bedre, og at jeg måtte leve med det resten av livet, men sånn gikk det ikke. Det er bare noe man tror når man er midt oppi det. Du blir bedre!

Det er virkelig en kamp. Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg hvor jævlig det faktisk har vært. Nå skjønner jeg ikke hvordan det går an at hjernen tenker som den gjør når man har angst - alle tankene er så ulogiske. Jeg forsto jo selv at jeg ikke hadde logiske og realistiske tanker da også, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det.

Jeg kjempet meg fremover. Jeg møtte angsten, jeg møtte frykten, jeg fikk det enda verre før det ble bedre. Det begynte å bli litt bedre i februar, og siden da har ting gått sakte, men sikkert fremover. Nå har jeg vært i utlandet alene i noen uker, og det gikk helt fint. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å klare det for litt siden.

Jeg og de rundt meg merker veldig stor forskjell på meg, før og nå. Nå er jeg tryggere på meg selv, jeg er tryggere i meg selv, jeg er modigere, jeg har mer kontroll, jeg er ikke redd for å miste kontrollen, jeg har lært meg å styre tankene mine på en bedre måte, og jeg er glad i meg selv. Jeg kan i ettertid si at jeg ikke ville vært denne tiden foruten, selv om det har vært utrolig tøft. Umennekselig tøft, egentlig, men som alle sa til meg den gangen, og som jeg ikke trodde på: Man blir sterkere av en slik erfaring. Og det stemmer veldig godt.

Jeg har hatt den vonde angsten i et år. Så lang tid tok det før jeg ble bedre. Et år høres veldig mye ut, men når året har gått føles det ikke som at det er så lang tid likevel. Jeg husker den dagen jeg var på sykehuset som om det var i går. Forskjellen er bare at jeg ikke får angst av å tenke på det lenger. Det gjelder å ikke se for langt fremover. Det er viktig å ta en dag om gangen. Det høres så overfladisk ut når man hører at man må leve i nuet. Men jeg har lært meg det etter at jeg har hatt angst i så lang tid. I hvert fall nogenlunde. Jeg lærte meg til slutt at jeg ikke skulle grue meg og tenke på morgendagen, men bare være tilstede her og nå. Selv om det er et helvete, så skal jeg bare ta del i tilstanden jeg er i. Men noen ganger tenkte jeg også at, når dagen i dag er så vond, så må dagen imorgen i alle fall bli litt bedre.

Nå er det sommer og sol, og jeg gleder meg skikkelig til sommerferien. I fjor lå jeg inne i senga absolutt hele sommerferien, og nå skal det i hvert fall ikke bli sånn. Jeg gleder meg til livet. Jeg gleder meg til å leve. Jeg gleder meg til å utforske verden, jeg gleder meg til å skape mitt eget eventyr.

Selvfølgelig kommer sikkert angsten tilbake i blant, men jeg er ikke redd for angsten på den måten lenger. Jeg er ganske sikker på at jeg aldri får det som jeg hadde det en gang til, for jeg har jo nå lært så mye, at det ikke går an å få det på samme måte igjen. Nå vet jeg hva jeg må gjøre, jeg vet hva angst er, men mest av alt: jeg vet at det går over. Jeg har selv erfart det nå. Så lenge jeg vet at det går over igjen, så trenger jeg ikke å være så redd. Dette gjelder for deg også!

Hvis du som leser dette har angst, så vit at det blir bedre. Du må bare ikke gi opp. Først må du bestemme deg for at du skal bli frisk, men du trenger ikke å bestemme deg for det før du føler at du er klar. Du må gå inn for å bli frisk, du må være motivert. For det er ingen lett jobb. Gå til psykolog, om du ikke allerede gjør det, og husk at du må føle kjemi med psykologen din. Gå helst til en kognitiv psykolog. Jeg lærte masse av han jeg gikk til, men det tok fem psykologer før jeg fant han.

Når du har bestemt deg for å bli frisk, må du kjempe deg fremover. Vær sterk! Møt frykten. Det er helt jævlig, men ikke dødelig, og du kommer deg gjennom det! Jeg tror også det kan være en stor fordel å være åpen om dette, i hvert fall med de nærmeste. Jeg var åpen om det fra dag én, og jeg er så glad for det. Jeg kan ikke tenke meg hvor ille det må være om man prøver å skjule det for de rundt deg. Ingen av mine dømte meg, alle var støttende og forståelsesfulle. De prøvde i hvert fall å forstå. Man kan ikke forvente at de som ikke har angst skal forstå hvordan det er. Det er faktisk umulig. Vi må respektere at de ikke kan forstå, og de må respektere oss for at vi har det som vi har det. De menneskene som ikke vil forstå og som ikke respekterer deg for det du går gjennom, bør du holde litt avtand fra. Ihvertfall i denne perioden. Nå trenger du all støtte du kan få.

Det er den som møter frykten sin som er modig. Den som ikke er redd, kan heller ikke være modig. Det krever mot å møte frykten sin. En som hopper i fallskjerm, men ikke er redd, kan man ikke si er modig. Men den som f.eks er redd for å ta t-banen, og gjør det likevel, den personen er virkelig modig!

Lykke til! Jeg heier på deg!

Akkurat nå fikk jeg plutselig mye mer uro og litt angst. Jeg er sulten, men klarer ikke å spise, og føler meg rett og slett veldig dårlig. Det er så rart det der, at psyken gjør så mye med hele kroppen fysisk. Men jeg minner meg selv på at jeg takler angst så bra nå, og vet så godt at det går over igjen, så om jeg får det verre nå, så kommer jeg til å takle det fint. Jeg er likevel innerst inne redd for at jeg skal få jævlig angst igjen, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det.

Noen ganger er jeg også redd for at jeg skal få alt tilbake igjen. At jeg skal få det så jævlig som jeg hadde det hele tiden i over et halvt år. Nå har det snart gått et år siden den dagen jeg var på sykehuset og angsten brøt ut. Tenk, ett år! Tiden har gått så sykt fort, selv om den har gått utrolig sakte mens jeg var midt oppi det.

Jeg våknet kl. 5 i dag, så jeg er veldig trøtt, så det kan jo hende at det er med på å gjøre at jeg får verre angst nå? Eller så er det bare tilfeldig.

Håper du har det bra <3

Dagene går mye bedre nå. Ting er totalt annerledes nå enn for to måneder siden. Det er deilig. Har litt angst i blant, og litt oftere uro, men det kommer seg. Det går bare fremover nå.

I dag skal jeg på konsert. I tillegg er jeg alene hjemme. Hele familien og resten av slekta har dratt på fjellet. Jeg skal ta toget opp imorgen. Jeg gleder meg veldig til konsert, men jeg gruer meg også. Jeg lurer på om jeg kommer til å orke det, om kroppen takler det fysisk. Jeg var på et type show forrige uke. Jeg hadde angst både før og underveis, og det var bare på grunn av angst for angsten. Men jeg hadde det ikke forferdelig. Satt bare der og svettet og trodde jeg kom til å kaste opp. Hjertebank hadde jeg også nok av, men nå har jeg jo lært for lengst at det ikke er farlig, så etter hvert roet alt seg.

Jeg tror det kommer til å gå bra i dag også. Det er bare det at jeg vet at hvis jeg blir ekstremt sliten og ikke orker å ta bussen hjem sent på natten, så er det ingen som kan hente meg. Alle vennene mine som har lappen er bortreist. Det er nesten litt komisk, at alle er borte på likt. Men som sagt, jeg tror det skal gå bra. I verste fall tar jeg bare en taxi.

En annen ting er at jeg ikke har vært hjemme alene på et år. Før har jeg vært en del alene hjemme, og jeg synes det er helt greit. Selv om jeg er litt redd for innbruddstyver på natten, men ellers klarer jeg meg fint. Men nå når det er så lenge siden sist er det litt rart og litt skummelt. Jeg bor i et stort hus også, så da er det ekstra rart å sitte alene på kvelden når det er helt stille, utenom treveggene som knirker. Jaja, det går nok bra.

Om jeg får angst klarer jeg meg da også. Det er forferdelig vondt, men ikke farlig.

Ønsk meg lykke til!

Hei!

Jeg har det greit om dagen. Er sammen med venner og virker kanskje helt normal utenpå. Men inni meg har jeg alltid uro, jeg har egentlig ikke vært uten uro siden før jeg kom på sykehuset i mai. Det er ti måneder siden, og det er ganske sykt. Men jeg er jo bedre, og jeg må bare fortsette å holde ut og jobbe med meg selv. Jeg tror tiden er min beste hjelp nå.

Jeg tror også at jeg er en type deprimert. Men jeg ler og smiler lett av ting, det er bare det at jeg innerst inne ikke er lykkelig. Jeg ser ikke vitsen i noen ting, og når jeg gjør noe jeg vanligvis synes er morsomt, lengter jeg bare etter at jeg skal få komme hjem igjen. Det der er såå ikke typisk i meg. Så det må jo være et eller annet som ikke stemmer.

Klem fra meg

Jeg sitter her og gråter. Det er min andre gråtetokt i dag. Jeg sendte psykologen min en mail for to dager siden der jeg skrev at jeg tror jeg skal avbestille timen hos han neste uke. Det har gått en måned siden sist gang, og jeg føler ikke noe behov for timer lengre, og vi har jo vært enige om at jeg er klar til å slutte. Likevel var det litt rart å sende mailen til han. Det rare er at jeg ikke har fått noe svar, og i dag sendte jeg en mail til selve stedet der han holder til for å avbestille timen. Det var da jeg sendte den mailen at jeg fikk min første gråtetokt. Det er hardt å plutselig ikke skulle gå til han lenger. Min trygghet og motivasjon. Jeg gledet meg til hver time. Jeg har gått til han hver uke i fem måneder, er det rart det er uvant å ikke skulle gå dit lenger?

Jeg fikk svar av det stedet, der de skrev at jeg ikke hadde noe time da jeg sa jeg egentlig hadde det. En annen sto ført opp da min egentlige time var. Da ble jeg enda mer lei meg, for jeg føler meg glemt. Jeg er ikke lenger pasienten hans, en annen har erstattet meg. Når jeg skriver dette, synes jeg det selv høres dumt ut. Men det er sånn det føles. Og når han i tillegg ikke svarer på mailen min... Jeg skrev tusen takk for hjelp og støtte, og sa at han var en veldig flink psykolog. Bør han ikke svare, og si takk eller noe i det minste?

Jeg liker ikke folk som ikke svarer på meldinger eller mailer. De er feige, for hva er greia? Vet dem ikke hva dem skal si? Æsj. Hele trynet mitt er nå hovent, jeg er veldig kvalm og jeg er dødssliten. Humøret mitt er en kontrast til det fine været ute.

hei

Jeg skrev jo i forrige innlegg at jeg er ulykkelig forelsket. Jeg vet faktisk ikke om det er forelskelsen jeg er forelsket i. I går og idag har jeg klart å tenke på NOE annet enn han jeg tenker på nesten hele tiden. I blant tenker jeg at vi to hadde passet perfekt sammen og at det ville blitt så braa og koselig. Mens andre ganger tenker jeg at det bare er en mann i seg selv jeg ønsker meg. En jeg kan oppleve mye gøy med og en mann med muskler som kan holde rundt meg, gi meg trygghet, passe på meg. I tillegg blir jeg sjalu på alle kjæresteparene jeg ser, som f.eks kommer med IKEA-poser og har handlet ting til leiligheten. Åååh. Jeg vil også ha en samboer som jeg kan handle på IKEA med! Men den tid kommer. Jeg er jo tross alt bare nitten.

Ellers går det egentlig bra. Angsten eller uroen er her i blant, men ikke på langt nær så ofte og så ille som jeg hadde det. Det er veldig deilig. Nå er jeg veldig sliten og svimmel, så jeg får prøve å slappe av litt.

Hugs

Jeg vil skrike, jeg vil hyle, jeg vil grine. Jeg er forelska. I en gutt jeg ikke kan få. Det er så trist. Jeg blir veldig sjelden forelska, og når jeg først blir det er det i akkurat han! Fuck. Jeg tenker på han hele tiden. Hele tiden. Når jeg i en liten stund tenker på noe annet, ser jeg eller hører jeg noe som minner meg om han igjen. Det siste jeg tenker på før jeg sovner er han. Det første jeg tenker på om morningen er han.

Jeg er ulykkelig. Ulykkelig forelsket. Måtte dette skje nå? Hvorfor kan jeg ikke bare få leve litt normalt og ha det fint, før noe nytt skal skje igjen! Jeg vil være glad, men nå er jeg bare trist. Når jeg snakker om han til andre blir jeg glad, jeg smiler mitt bredeste smil, jeg ler, jeg blir rød i kinnene, vennene mine sier at jeg gløder. Men når jeg ikke snakker om han til noen, bare tenker på han for meg selv, da blir jeg så trist. så uendelig trist. Det kommer ingen tårer heller. Etter alt jeg har vært igjennom med angsten og sånn, er det noe inni meg som sier at dette ikke er verdt å gråte for. Men likevel føler jeg at det hadde vært godt å få ut noen tårer. For tårene er inni meg. Jeg er så trist.

Hva om jeg må gå i flere år og være ulykkelig forelsket? Hva om jeg må ha det vondt i flere år til! Har jeg ikke hatt nok nå?

Hver dag planlegger jeg morgendagen. Jeg er redd for å kjede meg, for da er jeg redd for å bli deprimert, for så å få angst igjen. Derfor sørger jeg for å alltid ha noe å kunne holde på med. Det er ikke alltid jeg gjør det jeg har planlagt, men bare det å vite at jeg har noe å gjøre hvis jeg må gjøre noe, det er betryggende.

På kvelden sovner jeg fortsatt for sent, selvom jeg gjør alle de riktige tingene: Jeg skrur av macen flere timer før jeg skal sove, jeg spiser ingen store måltider like før jeg legger meg, jeg bruker ikke sengen på dagtid, jeg er ikke i aktivitet rett før jeg skal sovne, jeg står opp til fast tid hver dag, jeg sover ikke på dagen (utenom da jeg duppet av i går), og jeg synes derfor at jeg fortjener å sovne når jeg legger meg. Men istedet ligger jeg i minst to timer før jeg sovner.

I dag våknet jeg kl. 7, åh, alt for tidlig! Og jeg våknet og sovnet innimellom frem til vekkerklokken ringte kl.9. Nå er jeg dødssulten, magen rumler skikkelig, så jeg får vel ordne meg noe frokost. Jeg synes det er veldig kjedelig å spise, spesielt frokost, men det er jo ikke noe man bør slurve unna.

Etterpå skal jeg spille piano og synge, og senere igjen skal jeg på yoga. Satser på en god dag.

Jeg har ikke hatt ordentlig angst på en lang stund nå! Hadde det kanskje litt mer i noen dager for en uke siden, men det gikk fort over. I blant kjenner jeg på uroen, og jeg kjenner at de negative tankene vil frem i lyset. Det er de tankene som skaper angsten, så jeg lar dem ikke få lov til å komme. Jeg jobber fortsatt med å ta én dag om gangen, uten å bekymre meg for fremtiden. Jeg kjenner at jeg nå faktisk har begynt å leve litt mer normalt. Jeg merker noen ganger at jeg er glad - på ekte.

I dag skal jeg være sammen med min bestevenn, også skal familien på middag til farmor. Det er jo morsdag i dag.

I går hadde mamma besøk av noen gamle venninner. Lillesøstern min på femten og jeg kom hjem etter å ha vært ute og gikk inn til dem sammen. Hun ene damen sa: "Det virker som at dere har mye glede i hverandre, også er det vel ikke så store aldersforskjellen heller?"

Mamma sa: "Det er nesten fire år da."

Da så hun på meg og sa: "Åja, men du begynner nesten å ta igjen henne nå...." Litt stillhet, så ser hun på søstern min: "For du er eldst, ikke sant?"

Haha, og jeg bare, "nei, faktisk så er jeg den eldste."

Hun ble flau, og sa: "Ja, jeg synes du virket eldre i måten du snakket på, men siden hun er så mye høyere enn deg, så tenkte jeg at hun var eldst." Jeg sa: "Ingen fare. Det er lett å ta feil."

Den gode tingen med dette her... er at jeg ikke ble fornærmet. For bare et halvt år siden ville jeg blitt veldig fornærmet, jeg ville tenkt på det hele tiden etterpå, sett meg i speilet og lurt på om jeg virkelig ser ut som en femtenåring. Men altså, etter denne perioden, og etter at jeg har gått til psykolog, lært meg selv og kjenne og blitt glad i meg selv, da gjør det ingen ting om noen synes det ser ut som at jeg er yngre enn jeg er. Hallo, femten år, det er ikke såå ille å se ut som det, selv om man er nitten. Mange femtenåringer ser faktisk ut som nittenåringer, så det er i grunn ikke så stor forskjell. Hvis hun derimot hadde sagt at jeg virket som en femtenåring på måten jeg oppførte meg på, DA ville det vært noe annet. Så, jeg synes det var bra at hun sa det hun sa, for da fikk jeg testet selvfølelsen min. Lillesøsteren min fikk nok litt bedre selvtilitt etter at hun hadde hørt det også, og hva er vel bedre enn det?

Litt senere på kvelden sa den samme damen til meg at jeg kan bli fotomodell. "Tror du det?" sa jeg, og smilte. "Ja, du er veldig pen!" "Takk, så koselig å høre!" "Ja, men det hører du vel hele tiden?" "Nja, ikke hver dag i alle fall." "Uansett, så er du veldig pen!" Pappa var der da hun sa det, og da hun gikk tulla jeg med at hun sikkert bare skulle veie opp for det hun tidligere hadde sagt. Men hun tenkte ikke noe på det sånn egentlig tror jeg, mamma sa at hun alltid har vært sånn som sier rett ut det hun tenker. Så det var jo hyggelig.

Klem

Jeg har jo skrevet her at jeg har blitt mye mer sliten de siste dagene. Eller den siste uka. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Greia er, at vi nå tror at jeg kanskje ikke tåler melk så godt. For rett før jeg begynte å bli verre igjen, så begynte jeg å spise frokostblanding med yoghurt og iblant melk, kakao med melk og krem hver dag, sjokolade og is. Grunnen til at jeg har vært så ekstremt usunn de siste ukene er fordi jeg ikke har spist noe godt og søtt på flere måneder fordi jeg har vært så kvalm og har hatt angst for å bli mer kvalm. Derfor har jeg kost meg masse med disse tingene nå, når jeg er ikke er redd for det lenger. Men i alle disse tingene er det jo melk. Og like etter frokosten har jeg hver dag blitt akutt dårlig: Dårlig i magen, kvalm, uggen i kroppen osv. I tillegg til veldig sliten og svimmel. Og ikke nok med det, søvnen min er veldig dårlig nå også. Og nå vet jeg jo at det ikke er angsten. Alt kommer på plass. Så nå skal jeg prøve å kutte ut de verste tingene som yoghurt og ren melk, og se om det blir noe bedre. Og på fredag skal jeg til legen, så da skal jeg ta det opp med henne.

Spennende! Mamma hadde visst hatt en mistanke lenge, men ville ikke si noe til meg før jeg sa det. Haha. Jeg tåler jo ikke gluten heller, så det er kanskje ikke såå merkelig å ikke tåle melk da?

Jeg var hos psykologen min dag. Det var to uker siden sist. Neste time er om en måned! Det er sykt lenge til! Jeg har gått til han en til to ganger i uka, hver uke i fire/fem måneder! Og plutselig skal jeg ikke gå til han på fire uker! Håper det går bra, håper virkelig det. Det gjør jo det, det må det bare. Jeg skal jo klare meg selv. Jeg er jo snart frisk jeg nå!

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg har blitt så mye mer sliten igjen? Hvorfor er jeg så svimmel? Hvorfor har jeg så lite krefter? Hva om jeg ikke blir frisk likevel? Jeg må bli frisk! Seriøst! Jeg er så redd for at jeg ikke blir frisk, jeg har kommet inn på skole til neste år, og jeg gleder meg skikkelig til å starte. Men hva om jeg ikke er frisk nok til det, hva om det ødelegger skoleåret? Men jeg skal jo ikke trenge å tenke på det NÅ, det er jo et halvt år til! Én dag om gangen, det MÅ jeg huske på!

Jeg vil ha mer energi :(

De tre siste dagene har jeg vært mye svimmel. Jeg er sliten i kroppen og generelt veldig trøtt. Jeg har mer angst, men jeg vet ikke om angsten kommer av at jeg er svimmel og sliten, eller om svimmelheten og slitenheten kommer av angsten. Ikke godt å vite.

Akkurat nå har jeg i hvert fall den samme følelsen som jeg hadde mer eller mindre konstant for noen uker siden: Følelsen av at jeg ikke skal holde ut, eller bli gal. Følelsen av at ingen ting er verdt noe, at livet ikke har noen mening. At jeg ikke er verdt noe, at jeg er et null. Det skremmer meg at min ellers så gode selvtillitt blir svekket så brutalt bare fordi jeg får depressive tanker. Er jeg ikke god nok som jeg er? Tenker ikke jeg at alle mennesker er like mye verdt? Tydeligvis ikke. For når troen på meg selv svikter, så tenker jeg bare at de menneskene som er kjente, er verdt noe. De som er i media, de som alle vet hvem er, de som har fått et stempel på seg som kjendis. Kjendiser. Hvorfor ser så mange opp til dem? Hvorfor er det så kult å møte på en kjendis? Hvorfor vil man ha bilde og autograf av egentlig fremmede mennesker, bare fordi de er kjendiser? Hvorfor vil man ikke ha samme oppmerksomhet av folk på gata bare fordi de ikke er kjent i media?

Hva tenker disse kjendisene om fansene sine? Ser de ned på dem? Jeg vet ikke... Hvis jeg hadde vært kjendis ville jeg kanskje følt meg litt bedre enn de vanlige og "normale" menneskene. Det gjør meg redd og trist. Hvorfor tenker jeg sånn? Jeg ønsker å se på alle mennesker på lik måte. Jeg vil respektere alle mennesker for den de er. Og jeg gjør jo egentlig det. Jeg dømmer ikke, tror jeg. Jeg prøver i hvertfall så godt jeg kan å ikke dømme mennesker. Jeg er ganske god, jeg tror det beste om folk, og gjør noen folk noe dumt så tenker jeg bare at alle er mennesker. Alle gjør feil. Jeg snakker ikke stygt om noen heller. Så jeg respektere på en måte alle. Det er bare det at jeg føler jeg må være kjent for å føle meg like mye verdt som andre mennesker. Jeg tror kanskje det er fordi jeg vil at noen skal se opp til meg. Beundre meg for det jeg har fått til. Denne tanken er jo bare helt idiotisk! Shit, jeg vet ikke hvor jeg får det fra heller!

Jeg har ikke slike tanker som dette når jeg ikke har angst. Da har jeg god selvfølelse, god selvtillitt, og tenker ikke at kjendiser er noe big deal. De er vanlige mennesker som alle andre. Hvert enkelt menneske har sitt eget liv, og alle har følelser, alle er like mye verdt. Virkelig, det er det jeg tror på. Det er bare teite depressive tanker og angsten som gjør at jeg tenker helt corny. Tror jeg bare skal grave meg ned frem til jeg ikke tenker slik lenger. Og når jeg har disse tankene bør jeg i hvert fall ikke bli kjent på noen måte. Jeg vil ikke bli en person som ser ned på andre, det er det verste jeg vet om. Jeg kan ikke la det skje. Men hvorfor skulle det skje uansett? at jeg ble kjent liksom.

Jeg skulle jo som sagt møte en kompis i går. Da jeg kom fram til der vi skulle møtes ringte han og sa at dessverre var veldig forsinka. Det endte med at jeg måtte sitte å vente i 50 minutter (!!!) Mens jeg satt der kjente jeg hvor sliten, trøtt og svimmel jeg var, og jeg lurte på om jeg egentlig burde dra hjem igjen. Jeg visste ikke om jeg klarte å holde ut. Tror det var angsten som ble verre også, men jeg klarer ikke alltid å skjønne hva som er angst og ikke. Til slutt kom han, og det var veldig fint å se han igjen. Bare for å ha sagt det, er ikke jeg den typen som blir sur om slike ting skjer, så lenge jeg vet at personen ikke gjør det med vilje. Vi fant et sted å sette oss, men jeg var ganske kvalm og orket ikke å spise eller drikke noe, utenom vann. Så litt kjedelig var jeg kanskje, men det er ikke min skyld at jeg har angst heller. Han kunne forsovet ikke merke noe på meg, det er bare innvendig jeg kjenner at angsten er sterkere. Jeg prøvde å kose meg så godt jeg kunne, så jeg klarte å ha det litt hyggelig. Eller det var egentlig ganske hyggelig, selv om jeg tenkte at jeg gledet meg til å komme hjem. 

Etter noen timer var jeg supersliten og ringte hjem for å høre om jeg kunne bli hentet. Og det er ikke ofte jeg ringer og spør om det, jeg vil helst klare meg selv om det går. Men dessverre kunne ingen hente meg, så da ble det å ta bussen hjem. Mens jeg satt på bussen slappet jeg litt mer av, og da jeg kom hjem gikk angsten nokså fort over. Så det var deilig.

Uansett, så gikk det alt i alt veldig bra da. Jeg hadde det fint. Hadde jo ikke klart dette for noen uker siden, så det her er jo virkelig bra!

Ha en fin dag!

Halla

I dag skal jeg møte en kompis i byen. Har faktisk ikke sett han på et år, og det er helt sykt. Han er en av mine beste kompiser. Men det skjer så mye hele tiden, han dro til Afrika da jeg var frisk også ble jeg syk og har jo i grunn ikke før nå de siste ukene vært med folk på ni måneder. Jeg har gledet meg hele uka til å se han. Akkurat nå føler jeg meg uggen i kroppen. Jeg vet liksom ikke om det er formen generelt eller om det er angsten som gjør at jeg føler det sånn. Jeg har masse luft i magen, vondt i magen, vondt i hodet, slapp i kroppen, svimmel, trøtt og har nesten følelse av at jeg brygger på en forkjølelse. Men jeg har følt det sånn mange ganger før også, og da tror jeg det har dreid seg om angsten. Jeg tror, at siden jeg har vært så inni granskauen dårlig med tanke på angsten i lang tid nå, så tror jeg nå at jeg er frisk fra angsten. Men hvis en person som har vært helt frisk får det sånn som jeg har det akkurat nå, da ville denne personen følt at den hadde veldig angst. skjønner? Så det betyr at dette fortsatt bare er angst, og fortsatt ikke noe farlig. Da kan jeg bare presse meg og prøve å ha det så fint som det lar seg gjøre.

Trøttheten ogsånn forsvinner sikkert når jeg møter han, for det er jo ikke noe stress å være med han i seg selv. Det er sikkert bare hele situasjonen jeg gruer meg til. Og det at jeg har gjort så mye i det siste, og jeg er ikke vant til det. Er redd for at jeg ikke skal takle det psykisk, men det gjør jeg helt sikkert. Tar en dag om gangen, fortsatt.

Dagene de siste to ukene har som sagt vært veldig gode. Jeg har faktisk ikke hatt angst, utenom i går. Plutselig fikk jeg ekstremt hjertebank, hetetokter og angstfølelsen. Jeg ble ikke så redd som jeg pleide å bli når jeg føler det sånn, men prøvde istedet å bare registrere at det er der, og ikke tenke mer over det. Jeg sov også utrolig dårlig i natt, har ikke sovet så dårlig på en evighet. Jeg sovnet ikke før rundt kl. 3, lå bare å holdt på å sovne hele tiden, også våknet jeg i et sett. I tillegg lå jeg veldig urolig, så dyna ble krøllete og datt ned på gulvet flere ganger. Så det var litt slitsomt, men jeg har jo hatt det mye verre, så det der var egentlig ingenting i forhold.

Jeg prøver å ta en dag om gangen, og ikke bekymre meg for det som kan skje. Smart, sant?

Æsj. Jeg var på møte med NAV nå, for å snakke om pengene jeg skal få utbetalt i måneden på grunn av at jeg er syk og ikke er i jobb. Jeg liker ikke å være på møter på grunn av at jeg er syk. Jeg ser ikke på meg selv som syk, jeg ser på meg selv som midlertidig ute av drift. Eller noe. Uansett, så tenker jeg hele tiden at jeg snart er frisk nå, og da trenger jeg verken penger fra NAV eller hjelp om å søke jobber. Jeg klarer meg selv. Jeg er så ressurssterk og har ganske bra selvtilitt, og jeg tenker at ønsker jeg meg en jobb, så får jeg den. Han på NAV begynner å snakke om at jeg må fullføre videregående, gå på kurs for å lettere få jobb osv. Kurs er jo gøy det, for jeg liker å utvikle meg, men når kursene varer i fler timer hver dag over mange uker, da kunne jeg like så godt begynt å jobbe. For jeg vil virkelig jobbe. Hadde jeg hatt nok energi og vært frisk, så hadde jeg helt klart begynt i jobb. Dette med gratis kurs er jo et kjempeflott tilbud for de som har vanskeligheter med å få seg jobb, men med meg er det ikke det som er problemet. Jeg har ikke jobb fordi jeg er syk, så jeg har jo ikke engang prøvd ennå. Hvis jeg begynner å søke på jobber og ikke får noen, da er det så klart at jeg vil ha hjelpen til NAV, men jeg vil ikke starte med å få hjelp når jeg bare er nitten år, før jeg i det hele tatt har fått prøvd selv! Jeg blir irritert, for jeg vil ikke være noe spesialmenneske som trenger hjelp. Jeg er flink nok til å klare meg selv!

Han sa også at jeg ikke kan bli fotograf eller andre slike ting fordi bransjen er for tøff. At det er dumt. Da sa jeg at man kan ikke tenke sånn heller. Da sa han at man bør ta en utdannelse der man sikrer seg en jobb, for hvis man satser på en typisk kunsterjobb, da har man ingen garantier, så da kan man plutselig stå der alene og uten penger. Da sa jeg, at jo, det er vanskeligere med slike kunsterjobber der man er selvdrivende og der alt handler om du er god nok, men hvis det er det man faktisk vil, da må man jo ikke gi opp! Han tenkte ikke på den måten, han tenkte bare innenfor den lille, kjedelige, konservative, firkantede boksen. Og sånn er ikke jeg. For jeg er ikke firkantet. Jeg er fri, jeg er en kunstersjel. Jeg kan ta mange småjobber frem til jeg når målet mitt. Men det betyr ikke at jeg bare skal gi opp drømmen min nå fordi det er en tøff bransje.

Jeg begynte å gråte da jeg kom hjem. Fordi jeg hater å være syk. Pappa var med på møtet, og jeg hater at folk ser på meg som syk, og snakker til meg som en syk og en sliten person. Da møtet var ferdig spurte pappa meg om jeg var sliten, foran han mannen. Da ble jeg nokså irritert og svarte: "Det gidder jeg ikke å tenke på". For hvorfor skal man hele tiden gå å kjenne etter og tenke, "hmm, er jeg sliten nå? Nå kanskje? Eller nå? Nå tror jeg at jeg må hvile litt. Åh, jeg føler meg litt sliten nå." Nei, det blir for dumt. Jeg er ikke sånn syk. Jeg er snart frisk, jeg er på god vei, og jeg vil ikke late som at jeg er sykere enn jeg er. Om jeg da mister pengene jeg skal få utbetalt fordi de tror jeg er frisk nok til å gå ut i arbeid, da får jeg heller miste de pengene. Jeg klarer meg uansett. Det viktigste for meg er å være ærlig, og tenke at jeg er en frisk person, fremfor en syk en. Jeg er jo meg!

Jeg tror det er noe jeg ikke liker med mandager. For på hver eneste mandag er jeg sint. Jeg er irritert på alt og alle, og på meg selv, og på ting rundt meg. Hver mandag er jeg sint på at jeg er syk, og jeg er drittlei av at det er sånn her. Jeg banner for meg selv, går med sinte skritt, og utenifra kan det kanskje se litt komisk ut.

Etterpå skal jeg på kino igjen. Så nå har jeg i hvertfall noe å gjøre i dag, så da blir jeg helt sikkert i bedre humør når jeg får være sammen med andre.

Imorgen kommer jeg sikkert til å være blidere. Det er bare et eller annet med mandager. Kanskje det er fordi jeg nettopp har hatt helg, og pluteslig er det tilbake til den vanlige kjedelige hverdagen?

I tillegg er jeg veldig fysen på noe mat hele tiden. Jeg spiser i ett sett. Det er som jeg nå tar igjen for alle de månedene jeg har spist dårlig. Nå er jeg jo ikke konstant kvalm, så da er det mye diggere å spise. Men nå spiser jeg så mye og så mye usunt hele tiden, at det kan ikke være bra det heller. Men det er kanskje bare en periode nå, så da går det vel greit.

Hadet.

I dag våknet jeg med litt mer angst faktisk. Jeg har angst for at dette ikke kommer til å gå. Med dette, mener jeg på en måte livet i seg selv. Jeg vet ikke direkte hva jeg er redd for. Jeg får bare en sånn dårlig følelse. Nå har jeg gjort veldig mye de siste to ukene. Jeg har gått mange turer, jeg har vært på kino, jeg har vært i byen og shoppet litt, jeg har vært med lillesøsteren min for å se på forskjellige videregående skoler osv. Nå får jeg litt sånn tanker som: Hva nå? Skal det bare fortsette sånn? Skal jeg bare gjøre ting hver dag til jeg blir sliten igjen?

Sånne tanker må jeg ikke holde fast ved, de er bare i veien. Jeg må huske på at jeg ikke trenger å bekymre meg for fremtiden, den kommer av seg selv. Åj, det var ganske bra sagt, om jeg skal si det selv. Jeg skal bare leve her og nå. Det er det jeg må øve meg på. Når usakelige bekymringer kommer opp, skal jeg bare utsette de, for jeg får ikke gjort noe ved å tenke på det nå uansett.

Akkurat nå må jeg bare la angsten være her. Den kan jo uansett ikke gjøre meg noe, så jeg må bare la den bli til den vil gå bort av seg selv. Jeg vet jo at den går bort, så nå er i hvert fall ikke dét noe jeg er redd for.

Jeg har en gledelig nyhet! Jeg tror jeg begynner å bli veldig frisk nå! Jeg har hatt en og en halv veldig bra uke, uten angst! Det er jo helt utrolig, hvis man tenker på hvor vondt jeg hadde det for bare få uker siden. Men dette folkens, viser at det virkelig er håp! Hvis jeg klarer å bli frisk, klarer du det også!

I går var jeg hos psykologen min igjen. Jeg tok opp med han det jeg skrev om i forrige innlegg. Det at jeg synes det er trist at jeg er glad i han, men at jeg bare er en i pasientrekka hans. Men da sa han at sånn er det ikke. Han hadde visst blitt litt glad i meg også, og sa at jeg er veldig spesiell. Det var veldig hyggelig å høre. Og hvis han føler det sånn, da trenger ikke jeg å være trist. For selv om det ikke er noe mer enn et terapeut/pasient-forhold, så er det fint at begge liker hverandres personlighet, og at det ikke bare går den ene  veien. Så jeg var glad da jeg dro derfra i går. I tillegg hadde vi lite  snakke om fordi det går så bra med meg nå, det er jo et godt tegn.

Jeg har time om to uker, og kanskje det blir den siste? Ikke vet jeg.

Det gikk bra på kinoen i går. Rett før filmen starta ble jeg selvfølgelig så redd for at jeg måtte på do under filmen, så da løp jeg ut av kinosalen for å rekke tilbake før filmen starta. Da jeg kom løpende tilbake sa billettdama til meg at filmen hadde begynt, og jeg ble så stressa, for vi satt i midten og jeg måtte gå forbi veldig mange folk. Herregud, jeg løp og var så stressa. Så klarer jeg å løpe feil, for jeg skjønte ikke veien når alle dørene var lukka, alt ser jo så likt ut! Jeg løp gjennom en gang, og plutselig var jeg på andre siden igjen. Der og da ville jeg bare sette meg ned å grine, men selvfølgelig kunne jeg ikke gi opp så lett. Til slutt fant jeg heldigvis fram, og da jeg endelig satt på plassen min igjen, hadde jeg hjertebank til tusen, svette armhuler og røde kinn. Digg. Hjertebanken roet seg etter litt, og jeg slappet av. Filmen var fin, men litt for lang. Jeg var rastløs, og hadde vondt i det opererte kneet (jeg kan ikke sitte med det bøyd for lenge uten å strekke det ut) og det var alt for liten plass til å strekke på benet. Damen ved siden av meg snudde hodet mot meg og ga meg hatblikk hver gang jeg rørte litt på meg, jeez, var noen minutter inni der jeg ikke visste hvordan jeg skulle holde ut. Men det gikk jo bra da.

I dag fant jeg ut at jeg ikke skal til psykologen i morgen, men på onsdag. Enda en dag å vente. Akkurat nå er jeg litt lei meg, og litt sint på en måte. Jeg skal jo snart slutte hos psykologen min, men jeg synes det er trist og teit at han har så mange andre at jeg bare blir glemt. Jeg ringte istad for å bestille en til time, og det var ikke ledig før om to uker. Egentlig hadde jeg uansett bestemt meg for å vente to uker, det er starten på nedtrappingen, men når det ikke er ledig før det, da føler jeg på en måte at jeg bare blir dytta vekk. Det er ganske merkelig å føle det på den måten egentlig. Jeg vet at hvis jeg absolutt trenger en time før, så vil psykologen min ordne en time til meg, men likevel. Det er rart å tenke på at han får rundt seks forskjellige mennesker til seg hver dag, fem dager i uken. Det er tretti forskjellige mennesker på én uke. Noen kommer og noen går, og jeg er en av alle de. Det er litt rart å tenke på. For jeg har egentlig blitt glad i psykologen min på en måte. Og da er det rart å tenke på at han sikkert ikke er glad i meg i det hele tatt. Skjønner du hva jeg mener? Hvis du tenker deg at du har blitt kjent med en person. Denne personen hjelper deg, forstår deg, støtter deg, du kan fortelle alt til han/henne, du føler deg trygg sammen med denne personen, du vokser i samarbeidet med denne personen, og du liker personen sin personlighet. Er det da rart at man blir litt glad i vedkommende? Og da er det enda mer rart når denne personen ikke tenker det samme som deg, men tenker at du er en hvilken som helst person som han kommer over i jobben sin. Men som en venninne sa til meg: "Det kan godt hende at han har blitt glad i deg også. Hvis jeg hadde fått deg som pasient ville det vært vanskelig å ikke bli sjarmert av deg". Så kanskje psykologer også kan bli glad i pasientene sine? Hvis det hadde vært tilfelle, da hadde jeg ikke vært så trist, for da er det gjensidig. Da er det ikke så vanskelig å slutte kontakten når jeg vet at jeg ikke er hvilken som helst, men at han synes det har vært fint å bli kjent med meg. Jaja, det er ikke alltid så lett dette her.

Etterpå skal jeg på kino! Sist jeg var på kino var tidlig i mai, eller slutten av april, husker ikke helt. Men det er snart et år siden! Sykt! Jeg som egentlig elsker kino. Jeg skal se "My week with Marilyn". Jeg drar sammen med bestevenninna mi. Det var jeg som bestilte billetter, og da jeg skulle velge plasser, lurte jeg på om jeg skulle ta to helt på siden sånn at det er lett å komme seg ut, tilfelle jeg får klaustrofobisk følelse. MEN, jeg bestemte at angsten ikke skal velge hva jeg skal gjøre, så jeg tok to plasser akkurat i midten. Dritbra plasser med andre ord. Så det blir bra. Nå gruer jeg meg ikke, gleder meg bare masse!

Det er så deilig å ikke ha angst. Det er så ubeskrivelig godt. Jeg får så mye energi når jeg ikke har angst hele tiden, og jeg er så glad. Jeg smiler lett, og ler av alt. Denne uka har vært veldig bra! Jeg har vært ute litt hver dag, jeg har spist normalt med mat, jeg har til og med spist godteri (og det er sjeldent jeg har lyst på fordi jeg alltid er så kvalm). Så dette er virkelig bra! Det viser at jeg har muligheten til å være frisk. Så hvis jeg får noen tilbakefall igjen, så MÅ jeg huske at det blir bedre! Det har jeg sett nå gang på gang. Det er bare så viktig å huske på! Ingenting varer evig, heller ikke vonde tanker og helvetesangsten. Det blir både verre og bedre dager, og det er sånn det er å leve. Det er det som gjør det spennende å leve. Så lenge dagene blir bra igjen, så gjør det ikke så mye å ha de dårlige dagene. Utfordringer er jo bare fint (selv om det ikke føles sånn når man er i situasjonen), det er viktig å huske på når alt er som verst.

Jeg har det fortsatt ganske bra, men er (bitte)litt værre enn i går. Jeg har det greit nå, men det er det at jeg kjenner litt på uvirkelighetsfølelsen. Jeg kjenner den følelsen jeg ikke vet hva er fornoe. Men jeg tenker at det bare er angsten som gir meg merkelige følelser og tanker, og at det ikke er noe å være redd for.

Jeg kjenner også på at livet mitt er så sykt kjedelig. Jeg har lyst til å gjøre noe kult. Jeg vil lage ting som kommer ut til folket. Jeg vil gjøre noe andre kan få glede av også. Og så tenker jeg, hva om jeg ikke får til det? Da blir jeg ulykkelig og får mer angst. Men hallo, de tankene er jo ikke logiske i det hele tatt! For det første får man ikke automatisk mer angst fordi man er ulykkelig, og for det andre så kan det hende mine tanker om hva jeg vil i livet endrer seg med årene, og da er mest sannsynlig angsten vekk også. Fordi de tankene jeg har nå, lager angst. Så når jeg endrer tankegangen min etter hvert som jeg blir eldre, så vil jo også de tankene som skaper angsten nå forandre seg, altså: jeg mister da angsten. Da mener jeg angsten som er et problem i hverdagen, ikke den vanlige angsten som alle mennesker har.

Poenget er, at hvis jeg ikke blir frisk med det første (bare sånn hvis ikke, tror jeg blir frisk nå, men ja), så vil jeg uansett blir frisk senere, nettopp fordi jeg er så ung nå. For de tankene man har når man er nitten er annerledes enn de tankene man hadde da man var femten. Og de tankene man har når man er tjuefem er annerledes enn de tankene man hadde da man var nitten. Skjønner? Man utvikler seg jo hele tiden. Ting jeg syntes var et stort problem da jeg var femten, ser jeg nå i ettertid på som et lite problem. Det betyr at problemer jeg har nå som jeg ser tilbake på når jeg er tjuefem (f.eks), vil jeg se på som små, og tenke "ja, men det ordnet seg jo, hvorfor stresset jeg så mye med det når det ordnet seg av seg selv etter hvert?"

Jeg skriver litt rotete nå, og jeg merker at tankene mine var litt vanskelig å få på papiret, men tror jeg fikk forklart hva jeg mente. Jeg skjønner i hvert fall hva jeg selv mener, og det er jo det viktigste.

Konklusjon: Om jeg ikke blir kvitt den stygge angsten nå, så vil jeg uansett blir kvitt den når jeg blir eldre, fordi tankene mine og synspunktene mine vil forandre seg. Altså, jeg kommer uansett til å vokse den av meg. Tror nå jeg.

Konklusjon2: Jeg blir frisk uansett, og trenger ikke å bekymre meg nå for at jeg ikke skal bli det. Uansett hjelper det ikke å bekymre seg for det idag, da kan jeg heller gjøre det i morgen. Og i morgen kan jeg tenke det samme. Jeg kan skyve bekymringene foran meg helt til de ikke er bekymringer lenger. For når jeg ikke får gjort noe med det uansett, så er det jo ikke noe vits å bekymre seg.

Stikker bare innom for å si at jeg har det bedre nå. Har fått igjen matlysten og alt! Jeg fant ut for tre kvelder siden at jeg ikke gidder å være så giddalaus mer, så jeg begynte å skrive opp små mål for dagen, kvelden før, som jeg lovet meg selv å gjennomføre. Uansett om jeg ikke orket eller hadde masse angst, så skulle jeg gjennomføre det jeg hadde skrevet opp. Det hjalp meg til å komme i gang, og nå har jeg lovet meg selv å gå tur hver dag. På mandag gikk jeg tur, i går gikk jeg på en måte tur (siden jeg måtte jo gå til psykologen min), og i dag har jeg gått tur.

I morgen skal jeg starte på et yoga-kurs faktisk! Har aldri prøvd det før, så det blir spennende. Det er hver torsdag i åtte uker eller noe. Jeg snakket med yoga-læreren på telefon i stad, og han var utrolig slitsom å snakke med, for han snakket så saaaakte og stemmen hadde en så lav frekvens at det var vanskelig for konsentrasjonen å holde seg oppe. Får håpe vi slipper å høre så mye på han. Blir spennende å møte nye mennesker også. Gleder meg og gruer meg :)

Håpløshet. Ingen ting mer å gjøre. Ingen ting hjelper. Jeg går tur. Jeg snakker med venner. Men tankene blir bare verre. For jo mer jeg gjør, og jo mer som ikke hjelper, jo mer angst får jeg. For da skjønner jeg at det er færre og færre ting igjen å gjøre. Jeg mister troen. Jeg mister håpet. Jeg mister tillitt til meg selv og andre.

Jeg snakket akkurat med en venninne på telefon som jeg ikke har snakket med på en evighet. Det var veldig koselig. Jeg ler og smiler, og det er på en måte ekte, men likevel kjenner jeg ikke gleden. Når vi legger på er jeg like deppa. Jeg trenger håpet, please! Jeg trenger at det skjer noe. Noe som gjør meg oppmuntret, motivert og glad. Noe som gir meg håp.

Nå har jeg en følelse av at jeg blir gal igjen. For jeg har angst uten å vite hva jeg har angst for. Det er veldig frustrerende! du kan ikke forestille deg hvor ille det faktisk er å ha det sånn her! Jeg har en følelse av at jeg har gjort noe skikkelig galt, at jeg angrer helt sykt på noe jeg har gjort. Eller at jeg har gjort noe som har skapt store konsekvenser. Men jeg har ikke gjort noe som helst! Og det er det som gjør meg enda mer frustrert. For hvordan skal jeg få bort den følelsen da? Jeg har en sånn ekkel type uvirkelighetsfølelse, og jeg klarer ikke å sette ord på det. Jeg prøver, men jeg får det ikke til, for jeg skjønner det ikke selv.

Jeg har vondt i hodet og er trøtt, og jeg vet ikke hva jeg vil gjøre. Jeg klarer ingenting. Jeg klarer ikke å sette på en film, jeg klarer ikke å sette på musikk, jeg klarer ikke å lese, jeg klarer ikke å se på TV, jeg klarer ingen ting. Men hvis jeg bestemmer meg for det, så klarer jeg det vel? Men det er bare det at jeg ikke klarer å ta det første skrittet. Det føles rart. Jeg føler meg ikke som meg. Tankene mine er snåle og rare. Jeg tenker ulogisk og merkelig. Jeg har følelsen av å hele tiden få panikk, men det skjer aldri. Slitsomt. Hvis jeg hadde visst hva jeg var redd for, så kunne jeg jobbet med å ikke være redd for det. Men jeg er redd for alt og ingenting. Jeg er egentlig ikke redd heller, det er bare angsten som er i meg.

Jeg har vært ute i en time med en venninne i dag. Vi bare tuslet og pratet og det var veldig koselig. Men når jeg kom hjem så blir angsten bare verre. Så ingen ting av det jeg gjør hjelper. Hva kan jeg gjøre for å ikke ha angst? Hva kan jeg gjøre for å ikke ha så mange rare tanker?

Hva om jeg gir opp? Hva om jeg ikke orker mer?

Jeg er så glad for at det finnes noen så fine personer. Jeg er så glad for at jeg er så heldig å kjenne dem. Jeg er så glad for at jeg har de menneskene jeg har i livet mitt. Jeg snakket akkurat leeenge i telefonen med en nydelig jente. Fra vi ble kjent med hverandre har vi tenkt at vi må være hverandres sjelevenn eller noe. Vi har bare et eller annet sammen som vi ikke har med noen andre. Vi er veldig like, men også veldig forskjellige. Jeg beundrer henne. Hun er så trygg i seg selv, hun er så jorda, hun er så sterk. Hun bryr seg ikke en millimeter om hva andre tenker om henne, og sånn har hun vært så lenge jeg har kjent henne i hvert fall. Hun er en veldig spesiell person, det er ikke mange mennesker som henne. Og tenk så heldig jeg er som har blitt kjent med henne! Hun gir meg fine og positive tanker. Hun har så fine og betryggende ord. Ved siden av sengen min henger et bilde av henne, og når jeg har veldig angst hjelper det i blant å se på henne. For da tenker jeg: Hun er jo så trygg, hun er så stabil, så i ett med seg selv. Og da blir jeg litt beroliget. Høres nesten ut som at jeg er forelska, haha, men det er jeg altså ikke. Hun er et fantastisk menneske. Hun forstår mennesker på et helt annet plan enn de fleste andre. Hun er noe for seg selv, på en positiv måte.

Synd at hun ikke får lest dette. men jeg sier jo til henne hvor bra hun er og at jeg ser opp til henne. Hvis det er én person av vennene mine som kan få tilgang til denne bloggen, så er det i så fall henne. Men jeg vil ikke la noen venner lese dette, da blir det feil. Selvom jeg egentlig kan si alt jeg skriver her til dem. Men de skal få slippe å høre om alt dette. De har sitt eget liv, de er friske og har det bra, de skal ikke trenge å høre at jeg klager. Jeg sier til dem at jeg har angst, og at det er vondt, og hvis de lurer på noe så svarer jeg gjerne. Men jeg presser dem ikke til å høre hvis dem ikke ønsker det. Jeg vil på en måte ha et fristed også, der jeg slipper å tenke så mye hele tiden. For eksempel så slipper jeg nå å tenke på at jeg må skrive om de andre når jeg har skrevet om hun her. For jeg er veldig bevisst på å ikke gjøre forskjell på vennene mine, og på de jeg er glad i, hvis du skjønner. Dette ble veldig mye tekst, og litt rotete. Men hvem bryr seg vel om det?

Yess, da har jeg endelig klart å spise en pølse. Pølse av alle ting, det som er så kvalmende, men hey! Jeg har jo spist! Hurra! Endelig klarte jeg å få i meg noe. Jeg brukte to timer på å spise den, men jeg er fornøyd jeg nå. Magen min skriiiker ikke etter mat lenger, heller. Digg. Jeg har ikke supermye angst nå heller faktisk. Jeg har snakket med tre fine personer på telefonen til nå, og de fikk meg til å tenke litt annerledes. Jeg har ikke gjort så mye i dag da. Har bare gjort egentlig ingenting. Men tiden har i hvert fall gått. Nå skal jeg en tur til tante. Det er bra! Trodde ikke i natt at jeg ville orke dét for å si det sånn. Uansett så har jeg jo bare sovet tre timer eller noe, men det funker det også. Jeg skal ikke sove på dagen, for planen er å sovne til kvelden.

Shalabais

Jeg kunne ønske jeg kunne skrive nå at det går bedre igjen, men det gjør det ikke. Jeg hadde en dårlig dag i hele går, og lå på gulvet og gråt. Pappa kom ned og vi snakket lenge. Han minnet meg på at vi faktisk vet helt sikkert at jeg har hormonforstyrrelser og at begge hormonlegene jeg har vært hos sier at angst og depresjon er veldig normalt å ha når man har så lavt kortisol. Og at begge mener at det vil forsvinne når kroppen min er frisk. Han sa også at jeg er så innsiktsfull og inteligent og en snill person, at jeg vil klare meg uansett i livet. At dette er en vond periode jeg må gjennom, men at jeg senere kan få bruk for det ved å hjelpe først og fremst meg selv, men også andre mennesker. Han sa også at jeg har så mange ressurser inni meg som vil hjelpe meg til å bli frisk. Når han sa alt dette, ble jeg roligere. Da ble angsten mindre og jeg klarte faktisk å spise litt knekkebrød.

I natt våkner jeg kl. 4 av en veldig stressende drøm. Jeg har veldig angst idet jeg våkner. Plutselig får jeg gråte"anfall" og føler meg helt hjelpesløs. Jeg blir så frustrert og så sint, for jeg vil ikke ha det sånn her! Jeg prøvde å roe meg selv ned, og kunne egentlig trengt å ringe til mental helses hjelpetelefon igjen, men jeg hadde ikke nummeret i natt. Men det er jo greit å vite at jeg klarte meg uten det også da. Jeg prøvde å sove igjen, men det gikk ikke. Jeg hadde så sykt hjertebank, og hele kroppen min var i helspenn. Rundt kl. 8 på morningen var jeg så kvalm at jeg måtte presse meg til å hente en bøtte. Jeg lå med hodet vendt mot bøtta til rundt kl. 10. Da hørte jeg at pappa var våken, og spurte om han ville massere meg litt. Da roer nemlig hjertebanken seg litt. Han er snill. Da han gikk igjen skulle jeg prøve å sove litt til. Men hver gang jeg holdt på å  sovne stoppa jeg å puste, og det er så innmari irriterende! Jeg skjønner ikke hvorfor det skjer? Så jeg må hive etter pusten hver gang, og da blir jeg jo våken igjen. Endelig sovnet jeg litt til slutt,og fikk sovet en halvtime eller noe. Var fortsatt stresset i kroppen, men litt søvn er jo bedre enn ingenting.

Nå har jeg klart å få i meg noen eplebiter og litt appelsinjuice. I natt sendte jeg melding til de nærmeste vennene mine og lurte på om de kunne ringe meg når de får tid. Jeg tror det vil hjelpe å få noen logiske tanker av venner på min egen alder, inn i hodet. Så nå venter jeg seks telefoner. Åj, akkurat nå ringer det.

Sånn, da har jeg fått snakket med en veldig kul og snill venninne i 5o minutter på telefon. Det hjalp litt på formen, og litt på humøret. Det er litt rart med meg. For når jeg er alene kan jeg ha verdens mest depressive tanker, men med en gang jeg snakker med noen som har litt godt humør, da smitter det over på meg med en gang, så blir jeg like glad jeg også. Det er jo fint det da, men jeg kunne ønske at jeg klarte å komme i godt humør uten å måtte snakke med noen hele tiden. Ikke det at jeg aldri er i godt humør altså, for det er jeg, men ja.. du skjønner sikkert. Da er det fem andre jeg har sendt melding til som skal ringe. Hun ene skal ringe på ettermiddagen sa hun, og hun andre skal ringe når hun har kommet hjem. Han tredje håper jeg ringer en eller annen gang i løpet av dagen, for han trenger jeg virkelig å snakke med.

Det er fint å ha venner. Det er godt å ha mennesker man føler man kan dele alt med. Hvis jeg bare hadde klart å spise litt mer i dag, så ville det vært supert. Nå føles bare kroppen min helt tom og uten krefter.

Jeg er så redd. Hva om jeg ikke klarer å komme meg videre? Hva om det er noe i meg som vil fortsette å ha det sånn her? Hva om jeg ikke vil bli voksen og bruker dette som en unnskylding - ubevisst? Jeg er så redd for at det er slik. For jeg har så lyst til å bli frisk. Men jeg synes det er så vanskelig. Veien føles så lang og krunglete. Jeg ser ikke enden av tunnelen, jeg er så redd for at jeg bare skal dra meg selv ned i et sug av svart. Hva om det skjer? At jeg gjør det, og at det er min skyld alt sammen? Jeg føler meg så ensom, så alene. Hver dag sitter jeg alene med alle mine tanker. Livet mitt er så kjipt. Jeg vil gjøre noe med det, men jeg får det ikke til. Jeg orker ikke å ta tak i ting. Jeg har sagt til vennene mine at de bare kan si fra når de vil komme. Men de har et hektisk liv som alle andre, så om ikke jeg planlegger med dem, så kommer dem ikke. Problemet er bare at jeg ikke orker eller klarer å planlegge. Jeg tør ikke. Og jeg vet ikke hvorfor. Jeg føler på en måte at det ikke er vits. At det ikke blir noe bedre bare fordi jeg har en venn på besøk noen timer. Jeg føler meg så motløs. Så kraftløs. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Akkurat nå er jeg bare likegyldig til alt. Men angsten har et godt tak rundt meg. Hva om dette er slutten? Hva om livet mitt er dømt til å være sånn her? Hva om, hva om!?

Tankene er så vanskelige, så vonde, så harde, så brutale, så dype. Jeg vil bli kvitt dem, men jeg får det ikke til. Jeg vil bare gi opp alt. Jeg trenger at noen gir meg støtte. Jeg får jo støtte, av mange mennesker. Men jeg trenger noe mer. For jeg føler at det jeg gjør ikke betyr noe. Når jeg utfordrer meg selv, glir jeg bare tilbake. Det er så skarpt, jeg er så skjør. Vennene mine og familien min sier at jeg er sterk. Bullshit! Jeg er svak. Svakere enn alle. Jeg trenger aksept, jeg trenger ros, jeg trenger omsorg. Hvorfor får jeg ikke nok? Kan jeg ikke bare være fornøyd?

Om jeg bare fikk svar på om jeg en gang blir frisk. Jeg føler virkelig det er noe galt med meg. Hvorfor har jeg så mange tanker? Gå å dø!

Jeg har akkurat nå snakket med en i Mental helses hjelpetelefon i tre kvarter. Jeg følte angsten tok kveletak på meg, og er alene hjemme, så jeg måtte bare snakke med noen. Jeg fortalte om sykehusopplevelsen og hvor vondt det er å ha angst i så lang tid, og jeg gråt skikkelig. Hun sa at veldig mange blir frisk av angst, og at når det er en opplevelse som har gjort at jeg fikk denne angsten, da skal det gå an å bli kvitt den også. Hun foreslo at jeg skulle ta meg en tur ut, kjenne solen i ansiktet og rusle bare. Og at det er fint å svømme hvis jeg liker det. Også sa hun at det er viktig at jeg får i meg næring. Akkurat det tror jeg også, men hadde det bare vært så lett. Jeg jobber nå med å få ned alle tablettene for formiddagen. Det er vondt å få i seg så mye vann når magen er helt tom for mat. Jaja, sånn får det bare bli...

Angsten herjer, kvalmen regjerer, øynene svir av trøtthet. Jeg har nesten ikke spist på tre dager. Magen min verker, den skriker etter mat, men jeg er så kvalm at jeg bare brekker meg når jeg lukter mat. Jeg har en følelse av motløshet, at ingen ting vil hjelpe. Jeg blir grepet av panikk, for hva om jeg virkelig er fanget i min egen kropp? Fanget inni helvetesangsten?

Jeg sov heldigvis i natt, selv om jeg drømte stressende drømmer om angst store deler av natten. Men det var ikke mareritt, så da gjør det ingen ting. Jeg drømte at jeg måtte passe på noen firlinger på rundt tre år som gråt hysterisk i flere timer, og de løp hit og dit, og forsvant plutselig, så jeg måtte lete og hente dem tilbake. Disse firlingene hadde altså angst. De hadde en boks hver med medisiner mot angsten, og når jeg ga en pille hver til dem, ble jeg så stresset over at kanskje jeg burde ta en også. I går hos psykologen sa han nemlig at det kanskje er nødvendig at jeg begynner med medisiner, men det har jeg jo skikkelig angst for! Men i denne drømmen tenkte jeg, at hvis så små barn tåler det, da tåler jeg det også. Jeg savner nesten de barna nå, for selv om de skrek og var utrolig slitsomme, så var de søte og de trengte jo omsorgen min. Kanskje det egentlig er jeg som var de barna? At det er jeg som føler jeg trenger omsorgen jeg ga til dem?

Jeg våknet kl. 8 og var sykt kvalm. Jeg har bøtte ved sengen og måtte bare ligge i en sånn stilling at det ville treffe hvis jeg skulle kaste opp. Jeg hater å være kvalm. Så fikk jeg katastrofetanker om at jeg aldri blir frisk, men at jeg bare går i min lille boble. Fordi jeg ikke jobber, ikke går på skole, ikke trener osv. Men det er jo fordi jeg er så sliten i kroppen. Jeg sluttet jo på skolen i fjor på grunn av den fysiske hormonubalansen jeg har i kroppen, som gjør meg veldig sliten. Nå vet jeg jo ikke om det er angsten eller det som gjør at jeg er sliten, eller om jeg kanskje egentlig har blitt bedre fysisk av alle tablettene jeg tar. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal teste ut det, for hva om jeg presser kroppen så hardt at jeg får skikkelig backlash, og da får jeg i hvert fall angst!

Jeg får jo værre angst av å bare sitte hjemme og ikke gjøre noen ting. Når huset er helt stille og jeg ikke har noen å prate med når angsten blir som verst. Jeg må bare sitte med alle tankene mine alene, og jeg er så rik på fantasi at tankene blir mye større enn virkeligheten, men siden jeg ikke får snakket med noen om det skjønner jeg det ikke selv.

Nå er jeg så redd for at jeg skal bli utsultet og syk pågrunn av så lite mat. Jeg er så stresset for at jeg skal bli verre. Men jeg klarer ikke å spise. Magen min gjør så vondt. Au.

Jeg har lest at generalisert angstlidelse kan være en kronisk sykdom, og at noen må gå i behandling på livstid. Jeeez! Tror'ukke jeg blir redd da eller? men så tenker jeg på de menneskene som for eksempel blir lam i bena etter en ulykke, der legene sier at de ikke kommer til å kunne gå igjen. Men så tenker de at "søren meg skal jeg klare å gå igjen!" Også kjemper de seg frem, gir ikke opp, holder motet oppe og har satt seg et mål. Til slutt klarer de det, etter masse slit selvfølgelig, men de klarte det! Jeg har hørt om mange slike solskinnshistorier. Og da kan jo bare jeg tenke det samme? Om leger sier at den angsttypen jeg har er vanskelig og at man bare må lære seg å leve med den, da kan jeg tenke at "ja, men jeg skal bli frisk. Det har jeg bestemt meg for!" Og da blir jeg jo frisk! For det som er enda bedre, er jo at dette er angst, og angst er jo psykisk. Og det psykiske er jo mulig å endre!

Men så har jo jeg også fått bevist at jeg har en fysisk sykdom som kan gi symptomer som angst. Så da kan det jo hende at jeg blir bra når jeg blir frisk av hormonubalansen!

Men hva skal jeg gjøre frem til det? Jeg vil ikke sette livet mitt på vent heller, det har jeg i grunn gjort lenge nok nå. Men når jeg ikke har noe å gå til, ikke har jeg ork eller krefter, og alle andre folk er på skole eller jobb, hva skal jeg gjøre da? Jo, altså. Dette var noe av det jeg tenkte mest på når jeg våknet i stad. Det var dette som ga meg enda mer angst og fler brekninger. Men så kom jeg på at jeg kan jo skrive en bok! Jeg vil jo bli forfatter, så hvorfor ikke bare begynne nå? Jeg kan jo skrive om en jente som har angst, også kan jeg bruke mine egne erfaringer i den boka. Da hjelper jeg meg selv og kanskje andre hvis den blir gitt ut. For jeg savner å høre om de som har blitt friske av angst. Jeg søker på nettet på angst, og på "frisk av angt", men det kommer bare ting om at det er ditt valg og dine tanker, og at kognitiv terapi er det beste og at man må lære seg og leve med den, og bla bla bla. Hva med de historiene der man blir helt frisk av angst? Det er de jeg vil høre om. Jeg vil se at det er håp, at andre har klart det før meg! Men de som er friske av angst, de gidder jo mest sannsynlig ikke å bruke tiden sin til å skrive om det på nettet. Hvorfor skal de gjøre det, de lever jo da et normalt og fint liv, og vil jo ikke lenger fokusere på det som var?

Derfor skal jeg skrive en bok. Personen i boka skal ha angst, og hun skal bli frisk av angst. Tror jeg skal begynne med en gang jeg...

Nå er jeg hjemme fra timene hos psykologen. I dag var jeg der i tre timer!!! Jeg ble utredet for alle mulige psykiske lidelser (kanskje ikke alle, men veldig mange i alle fall). Jeg har ikke bipolar lidelse og ikke noe personlighetsforstyrrelser, det eneste jeg har er generalisert angstlidelse. Jeg visste jo egentlig det fra før, men da han sa det og i tillegg sa at det er en vanskeligere angsttype, da fikk jeg mer angst. Nå er jeg sykt kvalm, sitter med bøtta foran meg, jeg er sykt trøtt, har vondt i magen, er svimmel og har det ikke så bra. Akkurat nå ser jeg litt svart på ting, jeg er så redd for at jeg ikke skal bli frisk, men får håpe at tankegangen min endrer seg snart. Jeg må ikke glemme at jeg nylig hadde mange bedre dager, i julen og sånt. Herregud, jeg er svimmel og sliten nå. Gah, jeg håper jeg blir bedre snart!!!!!

Dagen i går var som du kanskje skjønte ikke av de beste. I natt sov jeg bedre, og jeg har det ikke så ille nå. Jeg har fortsatt ikke all verdens av matlyst, men jeg har klart å spise litt i hvert fall. Jeg fikk en time hos psykologen da jeg snakket med han i går (føles så rart å skrive psykologen, som om jeg ikke kjenner han, men kan jo ikke skrive navn heller), så da håper jeg at jeg kanskje får litt hjelp til å endre tankegangen min igjen. Skal dit etterpå. Nå er jeg forvirra over mine egne tanker og alt annet, så kanskje jeg får noen svar slik at jeg blir mindre forvirra og mer trygg. jeje

Jeg ligger i fosterstilling i senga og har øynene lukket. Jeg prøver å slappe av og bare la det innvendige i kroppen herje fritt. Jeg er så svimmel og så trøtt, og magen min er helt tom. Jeg har ingen krefter, men hjertet banker vilt. Jeg håper at det snart skal gå over, at jeg klarer å snu tankegangen tilbake igjen. Jeg orker ingen ting nå, jeg er bare giddalaus. Jeg vil gå å ta en dusj, men jeg har ikke nok vilje til å gjøre det. Jeg vil ta litt vann i det håvne gråtefjeset mitt, men jeg klarer ikke å få kroppen min ut av senga. Jeg føler meg så lat, så mislykka, og jeg får dårlig samvittighet ovenfor meg selv. Jeg blir sint på meg selv også, for kan jeg ikke bare ta meg sammen? Jeg orker ikke å gråte mer, selv om det er det eneste jeg egentlig har lyst til. Jeg er så redd for at dette ikke skal gå over. Hva om jeg må legges inn? Hva om angsten blir enda verre av det? For jeg er redd for alt nå, ikke konkrete ting, men bare alt. Jeg vil få den logiske tankegangen min tilbake igjen.

I går kveld var veldig vond og i natt har jeg ikke hatt det noe bra. Jeg har så mye angst, uten å vite hvorfor jeg har det. Jeg er utslitt, kroppen min er vissen. Jeg spiste så vidt noe i går, og jeg klarte å få i meg en banan i natt mellom alle brekningene. Jeg sitter bare å gråter nå, det er så vondt. Jeg er så redd for at jeg ikke blir frisk. Jeg er så redd for å bli gal. Jeg er så redd for å miste kontrollen og at jeg må ha det sånn her i evig tid, eller at jeg skal få det enda verre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, så jeg ringte til hjelpetelefonen i angsringen. Mannen jeg pratet med var koselig han, men det hjalp ikke sånn  veldig mye. Han ville at jeg skulle komme dit å være med i en sånn angstring. Men jeg har på følelsen av at alt blir mye verre, og at det ikke passer for meg. Jeg var jo på så god vei til å bli frisk, jeg har jo hatt mange dager som føles bra, så jeg kommer sikkert dit snart igjen. Det er kanskje ikke så rart at jeg har denne reaksjonen etter at jeg var på sykehuset i går, men likevel synes jeg det er rart. Det er jo ikke vits i å få reaksjon etterpå da! Nå er jeg jo i hvert fall trygg!

Jeg er så redd for at jeg må klare alt selv og stå på helt egne ben. At jeg ikke lenger kan gå til psykolog og få støtte. Høydepunktet i disse ukene har vært psykologtimen, for da føler jeg at jeg kommer videre. Og nå skal jeg plutselig ikke ha det høydepunktet lenger?

Jeg er fortvilet. Jeg hater angst. HATER HATER!!!

Da er jeg hjemme igjen. Akkurat nå er jeg utrolig sliten, kvalm, svimmel, skjelven innvendig og trøtt. Men utenom det har jeg det veldig fint. Å besøke sykehuset gikk mye bedre enn forventet. Jeg fikk ikke panikk, jeg fikk ikke gråteanfall, jeg kastet ikke opp... det som skjedde var at jeg ble veldig gelé i hele kroppen, veldig svimmel, følte nesten jeg skulle besvime, vondt i hodet, kvalm, kortpustet (men ikke hyperventilering) og jeg begynte å gråte når jeg kom inn på det rommet jeg lå. Da gikk jeg gjennom alt det vonde som skjedde i hodet. Det var fint og trygt å ha med psykologen min, det gjorde nok at jeg ikke fikk det enda verre.

Nå orker jeg ikke å skrive mer, føler meg helt utladet. Egentlig lettet, men også litt tom.

Ja, i dag drar jeg til sykehuset da. Egentlig bør jeg være glad for at jeg ikke trenger å dra dit fordi jeg faktisk er alvorlig syk, men fordi jeg har angst. Heldige meg. Jeg har faktisk sovet godt i natt. Våknet en del ganger av at jeg bet tenna så hardt sammen at kjeven nesten hadde låst seg fast, men jeg sovnet igjen hver gang og det er flott. Nå har jeg klart å spise litt frokost, og selv om jeg er kvalm på en måte litt "baki" halsen og brekker meg "nedi magen", så kunne det absolutt vært mye verre. Jeg er faktisk veldig fornøyd nå. Jeg har klart å spise litt og jeg har sovet godt. Kunne det vært bedre? Jeg hadde forberedt meg på at jeg ikke kom til å sove et sekund natten før og at jeg skulle kaste opp før jeg i det hele tatt fikk se maten i dag morges på grunn av så sterk angst. Men sånn ble det ikke.

Jeg lurer fortsatt på hvordan jeg kommer til å reagere etterpå. Når jeg kommer dit. Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg vil reagere. Kanskje får jeg smålig panikk, kanskje jeg får gråteanfall, kanskje jeg kaster opp, kanskje jeg begynner å skjelve? Jeg aner ikke, så det kan bli spennende å se. 

All erfaring er god erfaring.

Blæh. Er så glad for at denne bloggen er anonym, så kan jeg bare klage og klage uten å tenke noe mer over det... I morgen er dagen for sykehusbesøket. Nå har jeg hjertebank, klump i magen, føler at jeg blir syk og kjenner angstfølelsen nok så godt. Egentlig lurer jeg på hva det er jeg gruer meg sånn til. Hvis jeg får sterkere angst, så går det jo over. Gjør det ikke? Det er bare et sykehus. Et sted med flere rom, der veggene er hvite og noen mennesker går i hvitt. Det er ikke noe verre enn det!

I dag er selvtillitten min på bånn også. Herregud, er det mulig? Hvorfor er det sånn? Jeg føler bare at jeg ikke er verdt en dritt, at jeg er skikkelig teit, har lite liv og er dritkjedelig. Jeg føler meg ensom og rar. Jeg kjeder meg.

Når jeg tenker sånn får jeg mer angst, for hva om jeg bare gir opp alt? Hva er meningen med å være her egentlig? Jeg er bare en liten ubetydelig mygg i den store sammenhengen. Jeg er ikke synlig, jeg er bare gjemt vekk. Jeg er jo ingen ting. Det er så trist. Det er ørtentusen mennesker som har blogg f.eks. Jeg er en del av dem. Jeg er ikke noe spesielt, jeg er bare på nivå med alle andre som ikke er noen ting. Folk som har lite liv og skriver om hva de gjør. Hvem bryr seg?

Det var da voldsomt til negative vi var i dag da. Jeg skal holde kjeft jeg. Jeg skal bare leve med meg selv og håpe på at disse tankene forsvinner snart. Og at jeg ikke blir innlagt for å være gal etter sykehusbesøket. Jesus. Redd meg.

Det som opptar hodet mitt mest for øyeblikket er sykehusbesøket. Jeg får en type bølge gjennom kroppen hver gang jeg kommer på det, og jeg kjenner det i magen. Klumpen i magen, som om jeg skal ha en avgjørende prøve på skolen.

Jeg har stått veldig mye på scenen i løpet av livet, og nå prøver jeg å tenke at den følelsen jeg har nå er noe av det samme som før man skal på scenen. Før jeg skal opptre på scenen er jeg spent, gira, nervøs, skjelven og tørr i munn. Den spente følelsen er noe av det jeg føler nå. Så kanskje jeg kan vri den om til en positiv følelse? For den følelsen jeg har  før jeg skal opp på scenen er på en måte god. Så jeg kan jo late som at jeg skal på scenen den dagen jeg skal til sykehuset. Se på det som en spennende og morsom opplevelse. Hm.. Det er litt vanskelig, men det hjelper å tenke litt sånn faktisk...

Jeg er veldig trøtt i dag og føler meg helt utslitt. Ikke vet jeg hvorfor. Likevel skal jeg presse meg ut nå og gå tur med en god venninne jeg ikke har sett på en liten stund. Da får jeg litt andre impulser og tenker på noe annet en stund også.

Når startet angsten min? Den startet etter at jeg var innalgt på sykehuset i mai. Jeg ble lagt inn på grunn av forgiftning, men i tillegg til det fikk jeg angst mens jeg lå der. Ingen skjønte at det var angst som var det aller verste for meg, de skjønte rett og slett ikke en dritt. Jeg hadde det så jævlig, og ville bare dø. Jeg ville heller kuttet av bena mine enn å ha det sånn jeg hadde det, tenkte jeg der og da i alle fall. Men ord kan ikke beskrive hvor ille jeg hadde det. Om helvete finnes, så har jeg vært der. De dagene på sykehuset var et rent helvete. Etter det startet all angsten. Da ble jeg plutselig redd for alt mulig. Før det levde jeg et nogenlunde normalt liv, selv om jeg har sliten på grunn av det fysiske ubalansen jeg har, men jeg hadde ikke angst, så da hadde jeg det egentlig veldig bra.

Neste uke skal jeg og psykologen min tilbake til sykehuset. Jeg får dritvondt i magen nå når jeg skriver om det. Jeg kan lime inn noe her som jeg skrev i dagboka mi istad:

"Jeg har lyst til å bare droppe sykehusbesøket. Jeg har bare lyst til å gi opp alt. Bare drite i alt og legge meg under dyna. Dø. Nei, jeg vil egentlig ikke det. For jeg vil jo være frisk. Men noen ganger mister jeg troen, for alt føles så tungt. Men hvem sier at jeg gir meg bare fordi det er tungt? Jeg skal kjempe med nebb og klør frem til jeg er frisk. Jeg skal ofre blod, svette og tårer. Men det er bare så jævlig å ha angst. Jeg er så redd for at jeg skal få det så ille som jeg hadde på sykehuset i mai, når vi drar dit nå. Det er jo ingen grunn til at det skal skje, men likevel. Hva om jeg bare klikker helt? Hva om jeg må legges inn? Hva om det ikke blir bedre? Hva om jeg dør inni meg? Hva om ingen klarer å gjøre noe? Hva om det blir så ille at jeg må ta medisiner? Nei vet du hva. Jeg er så redd jeg. Jeg gruer meg som et helvete."

:(

I går var jeg faktisk i bursdagen til en god venninne. Det var full feststemning, med rundt 20 mennesker, høy musikk og selvfølgelig masse alkohol. Så ordentlig liv var det. Før jeg dro gruet jeg meg selvfølgelig en del. Jeg vurderte å ikke dra, men hadde jo likevel lyst til å feire venninna mi, og jeg tenkte at uansett bør jeg dra å være der litt i hvert fall, for min egen skyld også.

Jeg hilste på mange nye mennesker og jeg fikk møte venner jeg ikke har fått sett siden mai, altså siden før sykehushelvete. Det var koselig. Men jeg har sykt skjelven på hånden da jeg hadde gått runden, men akkurat det bare ler jeg av, for jeg skjønner liksom ikke vitsen med at kroppen skal reagere  sånn? Det er jo ikke menneskene jeg er redd for heller?

Jeg dro hjem etter 1 og en halv time. Da hadde jeg hatt det koselig den tiden jeg var der, og syntes det var på tide å dra hjem. Jeg var helt ør i hodet, og stemmen var hes etter at man må rope til hverandre for å bli hørt gjennom musikken. Da jeg kom hjem var jeg så trøtt og så sulten og så sliten, jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men etter hvert roet jeg meg ned og da gikk det bedre.

Jeg la meg ca kl. 12 og prøvde å ikke stresse med å måtte sovne. Kl. 2 våkner jeg. Jeg hadde sovet skikkelig godt. Da ble jeg så glad for at jeg hadde sovnet såpass fort at jeg ikke stresset noe videre med å ikke få sove igjen, så da sovnet jeg igjen, selv om jeg pleier å ikke få sovne igjen når jeg våkner så tidlig på natten. Våknet rett før vekkerklokken kl. 10.

Når jeg våkner på morningen har jeg ofte av en eller annen grunn mer angst. Det er som at jeg gruer meg til dagen som kommer, fordi jeg ikke vet om den blir bra eller dårlig. De siste dagene nå har jeg prøvd å bare godta den følelsen, og tenke at den går over snart.

Håper på en bra dag i dag.

Klem fra meg ♥

Angstdritt. Angstjævel. Angsthelvete. Angstfaen. Angstfitte. Angstkuk. Angsthurpe. Angsthøl. FFFFFUUUUCCCCKKK!!!!

Nå ligger jeg her på sofaen med anspente muskler, hjertebank og vondt i brystet. Jeg er veldig svimmel og ganske kvalm. Det er som om jeg har blitt kastet tilbake til hvordan jeg var for flere uker siden. Jeg har skikkelig angst og føler nesten jeg snart får panikk. Jeg er supersliten og trøtt, og det er ubehagelig når jeg puster.

Hva om jeg ikke blir frisk likevel? At det er noe med meg som gjør at jeg ikke blir frisk? Noe ingen klarer å gjøre noe med? Psykologen min sa til meg for noen dager siden at siden det har begynt å gå så bra nå, skal vi tenke på å trappe ned. Når jeg tenker på det nå føler jeg meg enda verre. For hva om jeg blir dårligere igjen, sånn jeg har blitt nå, og at alle gir meg opp?

Nå er jeg så sykt svimmel, jeg hater det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Nå tør jeg ingenting. Ikke orker jeg å spise heller. Fuck. Nå som det gikk så bra!

Som jeg skrev i går så hadde jeg vært våken gjennom hele natten, sovet maks en halvtime på morningen og kastet opp skikkelig. Jeg spiste nesten ingen ting i går heller. På kvelden i går fikk jeg plutselig noe av den gamle angsten tilbake. Altså den jeg hadde for noen måneder siden. Jeg var så redd for å ikke få sove, og at kroppen min ikke skal holde ut lite søvn, lite mat og mye angst.

Jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet på sofaen, så jeg la meg kl. 20. Da var jeg så stresset for at jeg ikke skulle få sove, selv om jeg prøvde å tenke at det går bra om jeg ikke sovner, men hver gang jeg var i ferd med å sovne, fikk jeg et sånt  svimmelhetsanfall. Hodet går helt rundt, det er skikkelig ubehagelig. Jeg sto opp igjen og begynte å gråte fordi jeg begynte å stresse meg opp. Jeg ble livredd for at jeg skulle få det sånn jeg hadde det på sykehuset.

Det endte med at jeg ikke ville sove alene, så mamma flytta seg til gjesterommet og jeg lå sammen med pappa. Jeg har heldigvis sovet litt mer i natt, men jeg tror jeg våknet hver halvtime gjennom natten, og da jeg våknet kl. 8 fikk jeg ikke sove igjen. Jeg er dritkvalm nå, og  veldig sulten, men jeg har det ikke helt forferdelig, tross alt.

Jeg hater angst...

Jeg sovnet ikke i går kveld. Plutselig ved fire-tiden fikk jeg skikkelig angst. Jeg følte meg helt sinnsykt dårlig. Først visste jeg ikke om det var angst eller noe annet. Jeg kaldsvettet, fikk nesten sånn feberfantasi-følelse i våken tilstand, og jeg var sykt kvalm. Etter litt kastet jeg opp skikkelig, og da roet jeg meg litt ned etter det. Selv om jeg innimellom plutselig skalv skikkelig, også svettet og frøs jeg om hverandre. Nå prøver jeg å spise, men det er ikke så lett.

Jeg har nesten ikke sovet den siste uken, så det kan være at det er derfor jeg fikk sånn angst. Ikke fordi at jeg har sovet lite i seg selv, men fordi jeg er redd for å ikke sovne, og da toppet det seg til slutt.

Det kan jo hende at det er alle de tablettene jeg tar som nå gjør at jeg får verre angst. Håper virkelig at det blir bedre igjen snart. Det har jo gått så fint siden julaften!

Ehm.. I dag har jeg vært alene hjemme hele dagen. Fra jeg våknet til rundt kl seks, da kom familyn hjem. Jeg har laget frokost og lunsj på egenhånd, noe som egentlig føltes naturlig, selv om det er et halvt år siden jeg har gjort det selv.  Angsten har fortsatt vært minimal de siste dagene.

De siste nettene har jeg sovnet veldig sent, selv om jeg er utrolig trøtt når jeg legger meg. Jeg hater å ikke få sove. Nå har jeg enten sovnet 3 eller 5 hver natt, og det er utrolig slitsomt. I dette øyeblikket er jeg veldig trøtt, og jeg har sovnet på sofaen sånn ca 10 ganger. Men jeg kan ikke sove, for jeg skal få sove til kvelden, det har jeg bestemt meg for.

I dag har jeg også begynt på en hau av tabletter. Jeg mangler et eller annet i hjernen som blant annet gir symptomer som angst og depresjon, og legen mener at jeg derfor blir frisk når jeg har tatt alle disse tablettene hver dag i fire måneder. Jeg håper det stemmer. Men ofte kan man få sterkere angst i de første tre ukene, og det er derfor jeg har utsatt å begynne med det i tre måneder nå. Siden jeg har lært meg å takle angsten på en litt bedre måte nå enn før, så synes jeg at jeg var mer klar for å starte nå. Håper likevel at jeg slipper å få sterkere angst.

Øynene mine svir som et helvete nå og jeg er helt gelé i kroppen, og da kjenner jeg at jeg blir litt mer redd - nettopp fordi jeg er redd for å bli syk, miste krefter og deretter kontrollen over meg selv osv. Jeg har vondt i hodet også. Hvilepulsen er på 104, det har den vært de siste timene nå. Jeg tør ikke å ta betablokker for å roe ned hjertebanken, så jeg får bare leve med det.

I morgen skal jeg til psykologen min igjen. Det er to uker siden sist. Før juleferien trodde jeg at det skulle føles som en evighet til neste gang. Men nå som jeg så vidt har hatt angst, har dagene gått veldig fort. Disse to ukene har egentlig føltes kortere enn hva én uke har pleid å gjøre.

I går hadde jeg litt mer angst igjen. Ikke veldig mye, men den var der. Jeg tenkte for meg selv at det ikke er så farlig. Bare la den være der. Da stresser jeg ikke over at jeg må få den bort, for når jeg gjør det blir den jo bare enda sterkere. Angsten liker å erte. Den er som en impåsliten lillebror. Kommer han og erter deg og du prøver å jage han bort, da vil han bli. Når du begynner å skrike og kjefte og prøver å dytte han ut av rommet, da synes han det er enda morsommere og blir enda mer voldsom. Da begynner han kanskje å skrike han også, og erter enda mer. Men hvis du derimot lar han holde på, overser han med vilje, lar være å bry deg om alt han gjør eller sier, da går han lei. Vips, så har han gått ut av rommet ditt. Akkurat sånn er det med angsten også. Vips, så er den ute av kroppen din. Så det beste er bare å la den holde på til den går lei. Du holder den ut den korte tiden, så bare vær tålmodig og sterk. Ikke la deg knekke av irriterende småbrødre.